Vi trenger globale konsernavtaler som virker

21. januar 2015

De store selskapene har virksomhet over hele verden. Noen ganger har de hovedforankring i et land, som Statoil og Hydro i Norge, men ofte skjuler de seg bak kompliserte strukturer i skatteparadiser. Samtidig er fagbevegelsen nasjonal, i de fleste land til og med uten nasjonale, landsomfattende tariffavtaler. Dette er et problem.

Mens selskapene er godt koordinert internt og har en felles global ledelse og strategi, slåss fagforeningene stort sett hver for seg i hvert enkelt land eller datterselskap.

Selvsagt er det samarbeid

Selvsagt er det samarbeid mellom fagforeninger over landegrensene. Det har det alltid vært. Fagbevegelsen har alltid hatt et internasjonalt perspektiv. Forbund har kontakt. For eksempel har Industri Energi samarbeid med britiske forbund. I en del tilfeller klarer vi å løse felles problemer.

Forbundene deltar også i europeiske og globale fagorganisasjoner som IndustriALL og den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen, der ledere møter hverandre og prøver å meisle ut felles strategier. Noen konsern har europeiske samarbeidsutvalg der tillitsvalgte (og ledelse) møtes et par ganger i året. Og i en del tilfeller har Industri Energi klart å hjelpe søsterorganisasjoner langt unna gjennom å formidle kontakt med våre lokale tillitsvalgte som har kunnet ta opp saker med ledelsen i våre selskaper. Men dette er ikke nok.

Vi trenger å bygge motmakt

For å kunne hanskes med de store flernasjonale selskapene må vi bygge varige fagforeningsstrukturer og institusjoner innad i selskapene. For å klare det trenger vi globale avtaler med selskapene, og vi trenger tillitsvalgtnettverk på tvers av landegrensene.

Flere av de globale fagorganisasjonene har hatt som en sentral del av sin strategi i flere år å inngå «globale rammeavtaler» med store selskaper. Dette er ikke tariffavtaler som regulerer lønn og arbeidsbetingelser, men avtaler der selskapene forplikter seg til å overholde grunnleggende arbeidsvilkår, særlig å etterleve ILOs kjernekonvensjoner (de sentrale faglige rettighetene) og felles standarder for helse, miljø og sikkerhet uansett nasjonalt lovverk i det enkelte land.

Som regel omfatter avtalene også krav til underleverandørene.  I motsetning til etiske retningslinjer som selskapene sjøl lager, er dette avtaler mellom fagbevegelsen og selskapene som forplikter selskapene. På fagforeningssida er vanligvis både en global fagorganisasjon (for eksempel IndustriALL) og det nasjonale forbundet i selskapets hjemland (som Industri Energi) part i avtalen. Ofte er også den lokale fagforeningen i selskapets hjemland involvert, slik vår lokale fagforeninger i Statoil og Hydro er.

Det er litt over hundre slike avtaler nå, fem av dem med norskbaserte konsern (Statoil, Hydro, Aker, Veidekke og Norske Skog). Industri Energi forhandler nå om avtale i Yara, og ønsker å gå videre med andre av «våre» store selskaper. Men slike forhandlinger er langdryge, og det er langt fram når vi vet at det finnes rundt 100.000 flernasjonale selskaper i verden. Uansett er ikke avtaler nok i seg sjøl. De må følges opp, og de må brukes til å bygge opp tillitsvalgtnettverk.

Avtalene må følges opp

For mange avtaler er ord på papir. Skal globale avtaler ha noen hensikt for fagbevegelsen, må vi sørge for at de faktisk implementeres og følges. Lokale ledere og tillitsvalgte må kunne innholdet og avtaletekstene må gjøres tilgjengelig for alle ansatte. Og ikke minst må det etableres effektive overvåkingssystemer som kan fange opp brudd på avtalen uansett hvor i verden de skjer.

Dette kan skje gjennom jevnlige bedriftsbesøk, men viktigst er det at de lokale fagforeningene (der slike finnes) i samarbeid med de nasjonale forbundene gjøres i stand til å gjøre jobben lokalt, og at de har gode systemer for å håndtere saker. Og det må avtales hvordan (påståtte) avtalebrudd skal håndteres hvis de ikke løses raskt.

Vi må bygge tillitsvalgtnettverk

Avtaler uten aktive tillitsvalgte som kan følge dem opp, er lite verdifulle. Derfor må arbeidet med globale rammeavtaler brukes til å bygge globale tillitsvalgtnettverk i selskapene. Bare sterke lokale fagforeninger kan reelt følge opp at avtalen overholdes i den enkelte bedrift. Bare gjennom å bygge og styrke fagforeninger i alle datterselskapene kan vi bygge motmakt.

Derfor må avtalene inneholde noe om dette og at aktiviteten i nettverkene skal finansieres av selskapene. I dag inneholder veldig få globale avtaler noe om tillitsvalgtnettverk og regionale og globale møter, og altfor få selskaper har fungerende tillitsvalgtnettverk. Det må være et krav at selskapene skal betale for et minimum av møter i nettverket og legge til rette for at tillitsvalgte fra alle land kan delta. Når et slikt nettverk er oppe og går, kan det også spille en sentral rolle i å overvåke og reforhandle den globale rammeavtalen.

De globale avtalene skal sikre et minimum av rettigheter og standarder. For å oppnå dette, og forbedre situasjonen for de ansatte, er det avgjørende å styrke fagbevegelsen. Bygge nye lokale fagforeninger, styrke eksisterende fagforeninger og bygge fagforeningsnettverk i selskapene som kan utgjøre motmakt til mektige konsernledelser.

 

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

Se hva Industri Energi kan tilby deg

Espen Løken

EspenLøken

Espen Løken er daglig leder for Svenssonstiftelsen og har vært sekretariatssjef i Industri Energi i ti år.
Flere artikler avEspen