Trygger vi fremtidens arbeidsplasser og klima med utenlandskabler og elektrifisering av plattformer?

22. april 2015

Nei. Utenlandskabler for krafteksport, og elektrifisering av olje- og gassplattformer fra strømnettet på land, er to dårlige ideer som først og fremst gagner kraftbransjen i form av økte strømpriser.

Var det en seier for miljøet når Stortinget, med jubel fra kraftbransjen og dets lobbyister, tvang operatørene på Utsirafeltene å elektrifisere fra land? Neppe.

Hvorfor jublet de? Jo, tilhengerne av krafteksport og elektrifisering vant en lang og til dels hard kamp mellom industrien og dem. Selve seieren var nok kanskje like viktig som resultatet. Det gikk sport i det.

Elektrifisering = karbonlekkasje

La oss se på det siste først, elektrifisering av olje- og gassplattformer. Til det formål, er Utsira et egnet case.

Utsira skal elektrifiseres fra land.  Kraft skal tas fra nettet og sendes i en lang kabel ut til feltene hvor den erstatter gassturbiner. Det reduserer gassebehovet på plattformene, som betyr økt eksport av gass til Europa.

Selskapene slipper CO2-avgift, noe som reduserer den norske statens inntekter, og selskapene trenger ikke kjøpe kvoter – noe som flytter utslippene fra Norge til andre steder i Europa i mange år fremover.

Om lag halvparten av gassen som eksporteres som følge av elektrifisering, vil i tilegg forbrennes utenfor sektorer som er omfattet av kvotehandel. Det kan i teorien føre til 50 prosent økning av Europas CO2-utslipp.

Med andre ord: elektrifisering av plattformer fra land medfører åpenbar karbonlekkasje og er et høyst tvilsomt klimatiltak. Og, som jeg kommer tilbake til under, er det ekstremt dyrt.

Karbonbonfangst og -lagring og offshore vind er bedre

Hva kunne Stortinget vedtatt i stedet? Jo, de kunne kopiert Troll Mongstad-konseptet, hvor et effektivt gasskraftverk på Mongstad sender kraft til Troll-plattformen.

I et globalt perspektiv er dette mer klimavennlig enn kraft fra land (jeg bestrider ikke de nasjonale utslippsreduksjonene ved elektrifisering, men her må vi selvsagt tenke globalt). Og hadde månelandingen med karbonfangst og -lagring blitt gjennomført, ville CO2-reduksjonen vært maksimal.

Stortinget burde ha tatt ansvar for å sette i gang tilsvarende prosjekt på Kårstø-kraftverket, og da med CO2-fangst og -lagring. Dette, er den eneste løsningen som ville garantert store globale CO2-reduksjoner når det skal elektrifiseres fra land.

Samtidig kunne myndighetene tatt ansvar for en offshore vindpark. Offshore vindkraft er en næring i sterk vekst globalt, men norsk offshore vindteknologi mangler et hjemmemarked å bygge seg opp på. De kunne og lagt CO2-fangst og -lagring samt offshore vind ut på anbud, kanskje via Enova og Gassnova, som har nasjonalt ansvar for satsningen på disse teknologiene.

I tillegg til klimagevinstene, gir karbonfangst og -lagring og offshore vind betydelig høyere sysselsetting under utbygging og drift, enn kraft fra land. Norske verft og skip kunne fått betydelige oppdrag ved produksjon og installasjon av offshore vindmøller. Dette ville og medført innovasjon og fremtidig teknologieksport.

Hvorfor ble det allikevel elektrifisering fra land?

En viktigere drivfaktor, er kanskje at husholdinger og mye av næringslivet i Norge ble pålagt å kjøpe grønne sertifikater som skal utløse 13.2 nye TWh i Norge. Det betyr omlag 10 prosent økt nasjonal kraftproduksjon. Noe som er nødvendig, etter mange års investeringstørke på tross av de mange kraftkrisene vi har hatt de siden 2003.

Kraftselskapene og kommunene frykter på sin side lavere kraftpriser som følge av bedre kraftbalanse. Vi har forståelse for at dette er en utfordring, men andre ordninger bør trygge kommuneøkonomien.  Det progressive skattesystemet er ingen dårlig løsning for slikt. Og det er mer stabilt enn kraftinntekter.

En annen viktig faktor er at Stortinget, gjennom Klimaforliket, har vedtatt store reduksjoner av CO2 før 2020, noe som de la til grunn for vedtaket om elektrifisering fra land. Problemet er at elektrifiseringen uansett ikke vil redusere nasjonale utslipp før etter 2020.

Utenlandskabler: nok et tiltak for økte kraftpriser

Skal kraftprisene opp gjelder det å øke etterspørselen etter kraft. Men ettersom vi isolerer mer og øker effektiviteten i næringslivet, er det lite som tilsier økt forbruk så fremt kraftforedlingen til metaller og legering ikke øker. Skal det skje i stor grad, kan ikke kraftkostnadene gå opp.

Det viktigste verktøyet for å få økt kraftprisen, er utenlandskabler. Men markedet bygger ikke ut kabler til Tyskland eller England, ei heller vil markedet gi økt kraftetterspørsel. Dermed må begge deler tvinges frem gjennom politiske vedtak.

Stortinget og regjeringen tok to store beslutninger i 2014. I tillegg til elektrifisering fra land, har Statnett fått konsesjon for to nye kabler på 2800 MW. Disse kan maksimalt utveksle 24 TWh, om lag dobbelt av den nye kraftproduksjonen som forbrukerne finansierer gjennom den grønne sertifikatordningen.

Husk at vi allerede har 6000 MW tilsvarende 50 TWh i eksportkapasitet, så samlet vil man kunne eksportere over halvparten av samlet Norsk kraftproduksjon på 131 TWh. Det blir neppe så mye som halvparten, men mer enn 10 TWh er nok gitt, ettersom England alene vil kjøpe 10 TWh, i følge Markedskraft (lenke til artikkel i Teknisk Ukeblad).

Enorme investeringskostnader

I løpet av få år har Storting og regjering vedtatt å bruke enorme beløp på disse tiltakene.  Bare kablene til Tyskland og England vil koste omlag 40 milliarder. Dog dekker mottakerlandet av vår kraft ca. 50 prosent av investeringer i selve kablene.

I tillegg kommer mange milliarder for å føre nok kraft fra vannmagasiner til kablene ut av Norge.

Elektrifiseringen av Utsira har en prislapp på oppimot 17 milliarder kroner, som i hovedsak dekkes av fellesskapet.

Dermed er vi fort over 40 milliarder kroner i samlede investeringskostnader. Begge tiltakene i klimaets navn, begge tiltakene uten en analyse som vurderer klimautslippene i et globalt perspektiv (livssyklusanalyse) eller en uhildet og tredjepartsverifisert analyse av hvilke konsekvenser dette får for annen industri.

Jeg finner det svært urimelig at strømkundene først har finansiert ny etterlengtet kraftproduksjon gjennom grønne sertifikater, som gir forsyningssikkerhet og lavere kraftpriser, og at Stortinget deretter vedtar elektrifisering av Utsira og regjeringen to nye utenlandskabler som samlet sett vil øke både kraftpris og nettleie i Norge.

Industri Energi har jobbet lenge og hardt mot elektrifisering fra land og utenlandskabler. Både fordi disse tiltakene har tvilsom global klimaeffekt og er ekstremt dyre, og fordi de utgjør en alvorlig trussel mot sysselsettingen i industrien.

Rimelige, stabile kraftpriser er nøkkelen til reduserte utslipp, sysselsetting og verdiskapning

Vi vet at rimelige og stabil kraftpriser er avgjørende for om industrien skal trygges og gis rom for vekst, eller ikke.

Vi vet at også i fremtiden, med store klimareduksjoner frem mot 2050, vil det være økt behov for produktene vi foredler fra kraft og eksporterer. Solceller, vindmøller, CO2-fangstanlegg og biodrivstoffabrikker krever alle aluminium, silisium, stål og legeringer.

Fremtidig økt sysselsetting, verdiskapning og globalt klima er helt avhengig av at kraften foredles, fremfor å eksporteres uforedlet til alminnelig forbruk.

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

Se hva Industri Energi kan tilby deg

Geir Vollsæter - spesialrådgiver energi og klima

GeirVollsæter

Geir Vollsæter er spesialrådgiver i samfunnspolitisk avdeling i Industri Energi og jobber med energipolitikk og rammebetingelser for norsk industri.
Flere artikler avGeir