Kommentar til Nobels fredspris 2015: En sterk og uavhengig fagbevegelse har vært avgjørende for at Tunisia lyktes der andre feilet gjennom den arabiske våren

5. november 2015

Jasmin-revolusjonen i Tunisia er det eneste av opprørene under den arabiske våren som så langt har lyktes. En sterk og uavhengig fagbevegelse utgjorde den store forskjellen i forhold til Egypt og andre arabiske og nordafrikanske land der opprør og demonstrasjoner har blitt slått brutalt tilbake, og forholdene har blitt, om mulig, verre enn før.

Medlemskap i Industri Energi

Årets Nobels fredspris gikk til den såkalte «kvartetten» i Tunisia; fagorganisasjonen UGTT, arbeidsgiverorganisasjonen UTICA, advokatforeningen ONAT og menneskerettsorganisasjonen LTDH.

Til sammen representerte disse fire organisasjonene arbeidslivets parter som er hovedaktørene i sosial dialog, rettsstaten og den politiske friheten. Disse var alle viktige i en avgjørende fase da den såkalte «jasminrevolusjonen» sto i fare for å rakne, men uten fagbevegelsen ville de ikke lyktes.

Den arabiske våren

Den arabiske våren startet faktisk i Tunisia, som hadde vært styrt av den eneveldige presidenten Ben Ali i over 20 år. I gruvedistriktene i sør begynte arbeiderne å få nok av korrupsjon og elendige leveforhold. Gruvearbeiderne la ned arbeidet i 2008.

Den fredelige streiken ble slått ned med hard hånd der fire ungdommer ble drept og fagforeningslederen ble dømt til 8 års fengsel, men det hadde for alvor begynt å ulme. Trakasseringen og korrupsjonen fortsatte, matvareprisene økte kraftig og arbeidsledigheten var stor. Da en grønnsakselger i desperasjon begikk selvmord på markedet i desember 2010, var dette gnisten som startet brannen som skulle spre seg til store deler av den arabiske verden, og som ble kalt «den arabiske våren».

I hele Tunisia ble det organisert masseprotester mot regimet, organisert av fagforeningsaktivister. Til å begynne med var det grunnplansaktivistene i et splittet UGTT som førte an, mens mesteparten av det etablerte apparatet var avventende. Etter et par uker sluttet også ledelsen opp om protestene, og hele organisasjonen sto deretter samlet bak opprøret.

Hvorfor lyktes jasminrevolusjonen i Tunisia?

En avgjørende grunn for at revolusjonen lyktes i Tunisia, var en sterk og uavhengig fagbevegelse. UGTT var landets sterkeste organisasjon og hadde stor kredibilitet.

Union Generale Tunisienne du Travail ble stiftet 10 år før Tunisia ble selvstendig i 1956. Organisasjonen har altså lange historiske røtter og spilte dessuten en viktig rolle da landet ble frigjort fra Frankrike. UGTT har etterpå alltid vært en politisk hjørnestein som har sett det som sin oppgave å verne om landets stabilitet.

Likevel hadde organisasjonen et ganske uavhengig forhold til Ben Alis diktaturregime, og hadde unngått å bli korrumpert slik fagbevegelsen i mange andre arabiske land ble. Etter at opprøret startet, fordoblet de medlemsmassen fra 350.000 til over 700.000 medlemmer.

Derfor var organisasjonen i stand til å mobilisere til store massedemonstrasjoner, blant annet i august 2013 rettet mot det islamske regjeringspartiet Ennahda. Ennahda ville begrense kvinners rettigheter, lage en islamsk grunnlov, og ble anklaget for ikke å gjøre noe for å hindre attentater mot opposisjonsledere.

Denne styrken og historiske rollen har gjort UGTT i stand til å opptre som mekler i forhandlingene mellom de politiske partiene da demokratiseringsprosessen stoppet opp.

Sammen med de tre andre organisasjonene var brede lag av folket representert, noe som ga   tyngde og legitimitet. Sammen klarte denne «kvartetten» i 2013 å få prosessen med å få lagd en ny konstitusjon ut av dødvanne og å stoppe den økende volden i landet som kunne ført til borgerkrig eller militærkupp. Resultatet i Tunisia var en omforent sekulær grunnlov med likestilling mellom kjønn, og som betegnes som den mest demokratiske i regionen.

… mens den arabiske våren feilet i andre land

Også i flere naboland var store folkemasser på gatene i 2011 for å protestere mot myndighetene, men disse oppstandene har alle feilet. Den viktige forskjellen fra Tunisia var at i de andre landene fantes ikke store sivilsamfunnsorganisasjoner med legitimitet, særlig manglet de en fagbevegelsen som kunne føre an og som kunne styre en dialog med de politiske partiene.

I Egypt som vi har lest mest om i norske aviser, og som nok en gang har endt opp som et de facto diktatur, var fagorganisasjonen ETUF et redskap for regimet. ETUF gikk aktivt ut og bekjempet opprøret da det startet i 2011. Myndighetene åpnet riktignok i 2011 for frie, uavhengige forbund som fikk oppslutning, men disse rakk aldri å bli sterke nok til å kunne spille noen viktig rolle. Egypt hadde heller ingen andre store sivilsamfunnsorganisasjoner som kunne forhindre forverringen under det islamske brorskap før militæret begikk kupp i 2013. Samtidig som kvartetten med fagbevegelsen i spissen fikk demokratiseringsprosessen tilbake på sporet i Tunisia, kollapset reformprosessen i Egypt.

I kongedømmet Bahrain ble fagbevegelsens store demonstrasjoner og generalstreik brutalt slått ned med hjelp av militære styrker fra Saudi-Arabia. Offentlig ansatte har ikke lov å fagorganisere seg. Flere faglige tillitsvalgte ble fengslet, deriblant årets mottakere av Arthur Svenssons internasjonale pris for faglige rettigheter. I Saudi-Arabia er fagbevegelsen rett og slett forbudt.

Libya hadde ingen egentlig fagbevegelse under Ghaddafi. I flere land er fagbevegelsen svak og oppsplittet eller er så nært knyttet til regimet at de ikke har legitimitet blant folk.

Tunisia i dag

Folkestyre og frihet er fortsatt truet i Tunisia. Blant annet har det vært to terrorangrep fra ytterliggående islamister i år.

Selv om det er vedtatt en verdslig grunnlov, gjenstår mange avklaringer i forholdet mellom grunnloven og andre lover, først og fremst når det gjelder islams plass i den nye staten.

Arbeidsledigheten er stor, særlig blant unge, og det er motsetninger mellom folk i byene og på landsbygda. Produksjonen har sunket i gruvene i sør, der arbeiderne igjen har streiket for lønn og bedre arbeidsforhold.

Også UGTT har utfordringer. Alle krefter de siste årene har vært brukt på den nasjonale prosessen.  Dette har gått på bekostning av interne utfordringer. Til tross for at nesten halvparten av medlemmene er kvinner, finnes det nesten ingen kvinnelige tillitsvalgte, og ingen i den sentrale ledelsen. Det er også intern kritikk mot at organisasjonen er udemokratisk og at de fortsatt har en vei å gå når det gjelder å bli kvitt all korrupsjon. Derfor er LOs engasjement et viktig bidrag i den videre prosessen. LO støtter UGTT med 450.000 kroner i året, penger som går til å holde kurs for unge og kvinner i fagforeningsarbeid og ledelse.

Selv om Tunisia fortsatt har store utfordringer, gir utviklinga håp. Fredsprisen er et håndslag til dem som representerer dette håpet..

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

Se hva Industri Energi kan tilby deg

Espen Løken

EspenLøken

Espen Løken er daglig leder for Svenssonstiftelsen og har vært sekretariatssjef i Industri Energi i ti år.
Flere artikler avEspen