Hvorfor får ikke vaskeriansatte en lønn å leve av? Fordi det er et kvinneyrke?

8. mars 2016

Norge er et av verdens mest likestilte land. Det gjelder også innen vaskeri- og renseribransjen. Her tjener både kvinner og menn akkurat like lite. Min påstand er allikevel at situasjonen for denne gruppen ville vært en annen dersom dette var en mannsdominert bransje, og ikke omvendt. Arbeidsgiverne har nemlig rukket å bli godt vant.

Medlemskap i Industri Energi

«Vaskeriarbeiderne er faktisk en av Norges viktigste yrkesgrupper, men det er ingen som bryr seg!», sa hun engasjert. Relativt godt oppdratt som jeg er, mønstret jeg frem mitt høfligste nikk og smil. Dette var påstanden som møtte meg første dagen på jobb, som nyutdannet jurist i fagbevegelsen. I beste fall en overdrivelse, tenkte jeg den gang.

Nå, halvannet år senere, etter å ha jobbet fulltid i Industri Energi med å bedre lønns og arbeidsvilkårene i vaskeri- og renseribransjen, må jeg dessverre medgi at hun hadde rett. Vaskeriarbeiderne er en av Norges viktigste yrkesgrupper, men ingen bryr seg.

I dag som alle andre dager, blir flere hundre tonn arbeidstøy fra industrien, lakener fra sykehus, duker fra restauranter og matter fra resepsjoner vasket av stolte og dyktige vaskeriarbeidere over hele Norge. Når vi i dag markerer kvinnedagen, markerer vi samtidig 30 år der denne kvinnedominerte yrkesgruppen har blitt hengende etter lønnsmessig.

Alt skal vaskes – de store vaskerikjedene tjener milliarder. Hvorfor skal de ansatte tjene mye mindre enn en industriarbeider?

De vaskeriansatte i Norge tjener i dag mellom 81-86 prosent av det en gjennomsnittlig industriarbeider gjør. Selv om de gjør en jobb industrien er fullstendig avhengig av. Det samme er alle sykehus, alle sykehjem og alle hoteller. Alt skal vaskes.

Vaskerier og renserier er en av de få industriene vi har igjen i landet som ikke kan flagges ut. Det kreves nærhet til kundene. Et moderne vaskeri er i dag fullstendig sammenlignbart med en moderne prosessindustribedrift. De store vaskerikjedene omsetter for milliardbeløp hvert år. Jeg ser ingen grunn til at de vaskeriansatte skal tjene så mye dårligere enn det enn det en gjennomsnittlig industriarbeider gjør.

«Hvor mange middager kan jeg få ut av en pakke pølser?»

Mye av det jeg gjør i jobben min, er å oppsøke de tillitsvalgte og arbeiderne på arbeidsplassene deres. Og for å slå det fast med en gang; for dem dette gjelder, handler det ikke om statistikk. Det handler om hverdag.

For en alenemor som er ansatt i vaskeribransjen, handler det ikke i hverdagen om man skal på hytta eller på storbyferie i påskeferien. I hverdagen handler det om hvor mange middager man får ut av en pakke pølser, og om alle de fine turmulighetene i egen by.

Rødt lys hvis du ikke jobber fort nok – nåde dem som bruker for lang tid på do. Og syk sier du? Nei, SÅ syk er du ikke!

Arbeidet er beinhardt. I opp mot 30 graders varme skal man gjenta den samme bevegelsen om og om igjen i 7 og en halv time, 5 dager i uka, i år etter år.

Over deg henger en tavle som viser grønt hvis du jobber raskt nok, eller rødt dersom du er for treg. Foruten lunsj kommer pausene i form av toalettbesøk, men du må skynde deg så tavla ikke lyser rødt.

Noen få heldige har kranglet seg til å ha vanndispenser i nærheten. Er du syk en dag får du beskjed om å komme deg på jobb. Så syk er du ikke, at du ikke kan gjøre noe. Bedriften har nemlig IA-avtale, og da har de lov til å tvinge en til å komme på jobb, får man høre. Blir det driftsstans, blir man sendt hjem uten betaling.

Alle historiene som jeg har hørt og sett på mine bedriftsbesøk, gir meg klump i halsen. Og i hvilken mannsdominert industri ville man akseptert dette?

I denne kvinnedominerte bransjen, hvor også bruken av innleid arbeidskraft fra Øst-Europa har vært framtredende, har det altså utviklet seg en ukultur av dimensjoner. Det finnes riktignok også seriøse aktører. Som behandler folk skikkelig og som også søker å unngå sosial dumping.

Vi tar grep og sprer kunnskap om at man ikke trenger å akseptere denne uretten

Denne bransjen klarer ikke å feie for egen dør, det er de ansatte som selv må rydde opp. Problemet har ikke vært engasjement, det har vært mangel på kunnskap. Kunnskap om at man ikke trenger å stille akseptere mye av den åpenbare uretten. Men vi har tatt fatt på arbeidet som her må gjøres.

Vi har hatt 70 vaskeriansatte på konferanse, vi har holdt tillitsvalgtkurs og verneombudskurs, og vi har satt av store ressurser for å følge opp de tillitsvalgte.

Nå skal det forhandles. Av engasjerte folk som har fått nok

Arbeidsgivere som har blitt så godt vant, kan vente seg noen overraskelser fremover. De tillitsvalgte jeg snakker med i dag er ikke lenger bare oppgitt. De er forbanna. De er engasjerte. De kan, de vil og de tør.

Nå er det avgjort at årets tariffoppgjør blir forbundsvist. Det betyr at Industri Energi kan og skal forhandle med motparten Norsk Industri om å få hevet lønna i bransjen. Dette er sjansen vi har til å sikre denne gruppen en rettferdig lønn.

Disse kvinnene som jeg jobber for, er ikke blant dem som er vant til å rope høyest, og de er heller ikke vant til å bli hørt. De krever ikke så mye, men de fortjener ordnede forhold og en lønn det går an å leve av.

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

Se hva Industri Energi kan tilby deg

Magnus Moen

MagnusMoen

Magnus Moen er advokat i Min Advokat.
Flere artikler avMagnus