Mitt år som arbeidssøker

28. desember 2016

Flere titusener jobber har forsvunnet på grunn av oljenedturen de siste par årene. Mange kjenner på at framtiden ikke er like trygg og sikker lenger. Noen har vært uten jobb for første gang, har måttet søke andre jobber og opplevd avslag. En av dem er OSA-inspektør Bjørn Erik Poppe Thorsen.

12961668_10156827345940615_4042167344856497111_n
OSA-inspektør Bjørn Erik Poppe Thorsen i Industri Energi

Få innleggene mine rett i innboksen

Min karriere offshore begynte i juli 1991. Jeg fikk min første vikartur på West Alpha, og jeg var tydeligvis en ekspert med spyleslangen, da jeg fikk komme tilbake og ble etter hvert fast ansatt i Smedvig. Det var starten på ett langt og godt arbeidsforhold i ett selskap som rakk å skifte navn fra Smedvig til Seadrill til Seawell til Archer før jeg forlot selskapet høsten 2012.

Da hadde jeg takket ja til ett tilbud som brønnleder i BP, som konsulent. Jeg skal ærlig innrømme at økningen i lønn ble tillagt stor vekt da avgjørelsen til slutt falt, og jeg sa opp i bedriften som jeg hadde vært ansatt i over 21 år. Jeg følte meg også smigret over å være ønsket i en stilling som jeg nok egentlig aldri hadde hatt noen store tanker om å ende opp i.

Fra hovedtillitsvalgt til arbeidsledig

De siste seks årene mine i Archer var jeg også hovedtillitsvalgt i wireline-avdelingen. Vi organiserte alle offshoreansatte og flesteparten av gutta på verkstedet, sammen med noen av de kontoransatte. Klubben var sterk i bedriften, og selv om vi selvsagt var uenige med bedriften fra tid til annen, så kom vi oftest frem til løsninger som alle kunne være fornøyde med. Den største bakdelen med å forlate Archer var uten tvil å si fra meg tillitsvervet jeg trivdes så godt i.

Etter to år som brønnleder i BP, kom de dårlige tidene. Usikkerheten spredde seg, og jeg var aldri sikker på om jeg ville få reise ut på neste tur. De siste åtte månedene var verst. Da var det flere lønnskutt, og flere og flere konsulenter forsvant ut av avdelingen. Til slutt var det min tur, og jeg hadde min siste tur på Valhall i september 2015.

Men selv om tidene var dårlige, var jeg optimist. Jeg hadde aldri vært arbeidsledig før, og forventet at med min kompetanse så ville det gå greit å få ny jobb. Ikke som brønnleder, men en godt betalt, fast ansatt, jobb offshore skulle ikke være noe problem. Trodde jeg …

«Nedlagt» arbeidsmarked

Jeg meldte meg arbeidsledig på NAV, men forventet at det skulle bli veldig midlertidig, da jeg regnet med at med min kunnskap innen brønn ville jeg være attraktiv på markedet. Jeg hadde aldri før søkt på en jobb, aldri skrevet en CV eller fylt inn mine kvalifikasjoner på ett nettsted. Problemet var jo at arbeidsmarkedet var stengt! Markedet var faktisk ikke bare stengt, det var nedlagt!

Jeg søkte på noen jobber som jeg mente jeg var godt kvalifisert for, men fikk dessverre ikke napp. Ut av det blå kom en telefon fra en bekjent som lurte på om jeg var arbeidsledig, og om jeg var interessert i å eventuelt jobbe for dem? Jeg svarte selvsagt ja, og ett par uker etterpå var jeg i arbeid som industriarbeider i ett selskap med få fast ansatte, men mange midlertidige. Selve arbeidet var innen olje-industrien, men ikke noe jeg hadde holdt på med de siste 20 åra. Heldigvis har jeg har aldri vært redd for å jobbe og sto på for å imponere min nye arbeidsgiver.

Turte ikke å stille krav

Bedriften hadde ingen tariffavtale eller tillitsvalgte, og for første gang sto jeg uten noe avtaleverk å lene meg på utenom AML. Det var ingen schedule, hverken disponibel –eller skiftplan. Man reiste når man ble bedt om det. Det var ingen overtid hvis man var på jobb offshore utover to uker. Det var heller ingen lønn i mellom oppdragene. Timelønna var ok, vanlig industriarbeider lønn.

Jeg følte meg av og til som en sviker i forhold til mitt tidligere verv i Industri Energi. Bedriften jeg jobbet for brøt AML gjentatte ganger, i forhold til innleie og lignende, men jeg turte ikke stille krav til bedriften av frykt for å ikke få jobbe mer for dem. Hadde jeg oppdaget noe lignende i Archer da jeg var tillitsvalgt der, hadde det blitt månelyst. Jeg hadde aldri akseptert at «min» bedrift hadde brutt loven på den måten. Men nå satt jeg stille i båten, av frykt for å miste den inntekten jeg hadde.

En berg- og dalbane

I løpet av tre år hadde jeg vært på en berg- og dalbane. Fra fast arbeid i en solid bedrift, til konsulent i ett oljeselskap, til å ende opp i ett selskap hvor jeg var midlertidig ansatt på en «null-timers» kontrakt. Inntekten min hadde gått fra å være veldig bra til sinnsykt bra til ok. Jeg prøvde å ikke synes synd på meg selv, for jeg kjente mange som ikke hadde en slik jobb som jeg hadde en gang. Jeg tjente jo bedre enn de som gikk på NAV.

Jeg prøvde å være positiv i heimen, ville ikke gi inntrykk av at jeg følte meg mindre verdt på grunn av jobbsituasjonen. Min kone forsto nok hvordan jeg hadde det allikevel, og var uten tvil min store støtte det året jeg var i arbeid for denne bedriften. Selv om vi ikke kunne planlegge lengre enn ett par uker fremover, både når det gjaldt fritidsaktiviteter og ferie, var hun sjelden negativ. Og overgangen fra veldig bra lønn til ok lønn gikk også rimelig smertefritt. Hun var min klippe.

Jeg søkte hele tiden på jobber jeg mente jeg var kvalifisert for, men fikk aldri napp. Ikke engang ett intervju ble jeg innkalt til. Følelsen av å være «ubrukelig» kom snikende, og jeg satt ofte på lugaren/brakka og angret på at jeg hadde forlatt Archer.

Så i høst fikk jeg muligheten til å søke på ett vikariat i Industri Energi, som OSA-inspektør. En stilling som passet min erfaring bra, og som jeg virkelig hadde lyst på. Jeg søkte, ble intervjuet og fikk stillingen.

Sjelden lykkefølelse

I voksen alder er det sjeldent man opplever den helt store altoppslukende lykkefølelsen. Man er ofte for opptatt til å kjenne etter, eller man er kommet inn i en rytme som er god og fin. Ikke så mange store opp- eller nedturer. Da jeg fikk telefonen om at jobben var min, var lykkefølelsen så stor at jeg faktisk måtte ta en liten pause og samle meg.

Det å ha en fast jobb å gå til de neste 15 månedene gir meg og min familie en trygghetsfølelse som jeg ikke har opplevd før. Jeg har jo tidligere vært i tryggere stillinger, men siden jeg har kjent på usikkerheten ved å jobbe både som konsulent og som midlertidig ansatt på en null-timers kontrakt, så kjennes det ekstra bra ut å vite at jeg har fast arbeid i over ett år til.

Planen min er selvsagt å bidra så mye og så bra at min nye arbeidsgiver vil ansette meg fast når vikariatet går ut. Men hvis det ikke skulle skje, så har jeg fått 15 måneder på en arbeidsplass hvor jeg har fått jobbe med givende oppgaver, og fått bidra til at våre medlemmer skal få ett bedre arbeidsliv.

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

Se hva Industri Energi kan tilby deg

Bjørn erik poppe thorsen

Bjørn ErikPoppe Thorsen

Bjørn Erik Poppe Thorsen er leder for Seksjon for inspeksjon og sosial dumping i Industri Energi.
Flere artikler avBjørn Erik