Derfor må du fagorganisere deg!

1. May 2017

Hva er egentlig vitsen med å være organisert? Og hvorfor skal akkurat DU organisere deg? Du som har det så trygt og godt? Vel, la meg fortelle deg historien min. Så kommer du nok på andre tanker.

lone3
Lone Stormoen, medlem og tidligere tillitsvalgt i Industri Energi

Mange tenker nok på dagen i dag som bare en fridag mellom påske og 17.mai. I år faller 1. mai i år på en mandag og flere benytter sikkert muligheten til å ta langhelg på hytta eller lignende. Det er ikke alle som husker at 1 mai tross alt er en kampdag for alle verdens arbeidere. At langt fra alt er på stell i arbeidslivet og at det fremdeles må føres en kamp for våre rettigheter på arbeidsplassen, også i Norge.

Her hjemme har arbeidsmiljøloven blitt angrepet og myket opp av regjeringen de siste årene. De har åpnet opp for mer midlertidighet og bruk av bemanningsbyråer. På samme tid har arbeidsledighet steget til det høyeste nivået på mer enn 20 år.

Dette var denne situasjonen som møtte meg da jeg var ferdig med lærlingtiden i februar 2015. Jeg kom fra et stort selskap, med gode rammebetingelser, høy fagorganiseringsgrad, trygge arbeidsforhold og med gode tillitsvalgte. Jeg ble lært opp til at dette var en selvfølge. Jeg forventet lønn til fast dato, utreise til fast dato og hjemreise to uker etterpå. Jeg hadde arbeidstøy, verktøy og gode kollegaer.

Stod på bar bakke, var desperat. Ville ikke ha hull i CV'en!

Men så tok læretiden slutt og jeg sto igjen som arbeidsledig. Ung, motivert og klar for neste steg i arbeidslivet. Problemet var bare at det var bom stopp i olja. Jeg bodde på Vestlandet og hadde ingen jobber å søke på. Ingen hadde kapasitet til å ta inn nye folk i en periode hvor de fleste bedrifter drev med nedbemanninger. Jeg sto på bar bakke og var desperat. Jeg ville ikke ha hull i CV-en min!

Så jeg kontaktet et bemanningsbyrå. Jeg husker at det stod «OFFSHORE» med store bokstaver i utlysningsteksten. Med store forventninger og motivasjon høyere enn Plaza-hotellet møtte jeg til jobbintervju. Jeg ble lovet et prosjekt i Ølen, onshore. Men dette ble utsatt uke etter uke, og i mellomtiden var jeg NAV-er. Heldigvis hadde jeg rett på dagpenger fordi jeg nettopp var ferdig som lærling. Siden prosjektet ble utsatt hele tiden, fikk jeg i mellomtiden tilbud om å reise til Bergen på et leilighetsprosjekt.

Måtte kjøpe verneustyr selv og fikk ikke overtidsbetaling

Jeg reiste opp i mai, like motivert og med høye forhåpninger. På forhånd hadde jeg fått beskjed om at jeg selv måtte stille med verneutstyr, slik som vernesko, arbeidsbukse, t-skjorter, gensere, hansker, briller og hjelm. Jeg var bare så glad for å endelig få jobbe igjen at jeg kjøpte inn det jeg trengte og reiste opp.

Der bodde jeg på hybel med en ukjent mann som jeg aldri hadde snakket med før. Vi jobbet sammen fra klokken 07 til 19 mandag til søndag i to uker. Men da jeg skulle hjem på «fri» fikk jeg spørsmål om å komme tilbake etter 17. mai feiringen for å jobbe mer. Jeg følte at jeg ikke kunne si nei. Dette var min første jobb for firmaet og alternativet var å være hjemme på ubestemt tid. Så jeg sa ja, litt mindre motivert denne gangen. Jeg jobbet til sammen 255 betalte timer denne måneden uten overtidsbetaling.

Drømmejobb ble mareritt

Midten av juni samme år fikk jeg endelig dra til Ølen. Det hadde jeg gledet meg til, helt siden intervjuet i mars. Men det som jeg hadde drømt om de siste månedene, skulle bli marerittet i mitt arbeidsliv. Jeg reiste opp, med verktøy jeg hadde kjøpt på Jula, det billigste av det billigste. Dette måtte jeg nemlig stille med selv, samt verneutstyr.

Jeg skulle jobbe natt for første gang og var spent. Gledet meg! Brakkeriggen besto av 800 brakker. Arbeidslaget mitt var 10-15 menn fra Sverige og Færøyene. På natt var det over 100 mann som arbeidet, og alle var menn. Jeg var eneste kvinne på nattskift og nesten eneste nordmann, de fleste var øst europeere. Det var rart, uvant. Jeg kjente ikke til dette fra før av.

Så møtte jeg veggen.

Fikk støtte fra Industri Energi Ungdom i den tunge tiden

De to ukene med nattskift slet på meg. Jeg ringte til mamma og gråt. Jeg ringte samboeren min og gråt. Jeg ringte til hun som den gang var nestleder i Industri Energi Ungdom og fant motivasjon. Hun fortalte meg hvordan dette var galt, alle lovbruddene de hadde gjort. Hun ga meg styrke.

Da firmaet ringte og ville ha meg oppover igjen, etter fire uker «fri», (som for øvrig betyr ca. 4 uker uten lønn og kontrakt), hadde jeg to krav; Jeg ville jobbe dagtid og jeg ville ha garderobe med toalett, slik at jeg slapp å gå i docontaineren på værdekk, der jeg så en penis hver gang jeg skulle på do på grunn av pissoarene på begge sider. Jeg reiste opp og tenkte at det ikke kunne bli verre enn forrige gang. Jeg fikk eget toalett og tilgang til garderobe. Verneutstyret og verktøyet hadde jeg allerede kjøpt, så jeg orket ikke å ta opp kampen med å få tilbake penger for dette.

Men på dagskift var det andre faktorer som gjorde dagen min tung. Det var heller ikke noen kvinner på dagskift og antallet arbeidere var vesentlig større. Jeg meldte inn flere uønskede hendelser, slik som trakassering. To uker senere dro jeg hjem, helt nedbrutt og utslitt.

Jeg skulle ha sagt stopp!

I dag er jeg klar over at det bemanningsbyrået gjorde var galt. Der de brøt loven, der jeg skulle ha sagt stopp. Nå bruker jeg stemmen min til å gjøre andre oppmerksom på dette. Fortelle ungdommer hvordan det ikke skal være. At de ikke skal la seg lure av firma med «fleksibilitet» og som søker spesielt etter nyutdannede, for så bare å utnytte dem.

Det er dumt å være kresen som nyutdannet, med det er lov å si nei til slaveri! Vit dine rettigheter og bli organisert! Da slipper du å stå alene!

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

Se hva Industri Energi kan tilby deg

lone3

LoneStormoen

Lone jobber som elektriker i Statoil og sitter i det sentrale ungdomstuvalget til Industri Energi.
Flere artikler avLone