Avtalefestet pensjon (AFP): Et viktig virkemiddel? Eller bør den skrotes?

7. august 2017

Avtalefestet pensjon (AFP) skulle sikre den slitne industriarbeideren en verdig avslutning på arbeidslivet, men har også blitt misbrukt. Likevel bør dagens ordning beholdes.

Hilde Hermansen
Leder av Industri Energi SKALA, Hilde Hermansen

Få mine innlegg rett i innboksen

I 1988 ble AFP-avtalen fremforhandlet. Det har vært en ordning til stor glede og god nytte, men som også har vært misbrukt i årenes løp. Til neste år skal avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) reforhandles. Ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) er en del av dette og skal da evalueres.

For å se på virkningen av AFP-ordningen kan det være greit å spole noen år tilbake; se på hva som var hensikten, hvem ordningen var tiltenkt, hvordan den har blitt brukt og hvordan den fungerer i dag.

Den slitne industriarbeideren

Opprinnelig skulle avtalen sikre slitne industriarbeidere en verdig retrett fra arbeidslivet. Mange hadde hatt arbeidsplasser, hvor dagens krav til helse, miljø og sikkerhet nærmest kunne betegnes som en utopi. Å jobbe på ugunstige og belastende skiftordninger over tid var heller ikke akkurat helsefremmende. Med avtalefestet pensjon skulle mange slippe å ende sin yrkeskarriere tidlig på trygd. Ordningen ga mulighet til å gå av etter fylte 62 år. En del bedrifter hadde i tillegg ordninger med gavepensjon som gjorde pensjonisttilværelsen noe bedre økonomisk.

Fokus på kjernevirksomhet og turnover

Men ordningen ble ikke kun benyttet på slitne industriarbeidere. På slutten av 1990-tallet ble det populært å satse på såkalt «kjernevirksomhet». Solide selskap med mange bein å stå på var ikke lenger trendy – det meste skulle outsources. Avdeling etter avdeling ble skilt ut – i noen tilfeller også over landegrensene. Turnoveren var for liten, het det; bedriftene trengte fersk kompetanse og nytt, ungt blod. Det er et tankekors at ledelsen, som hadde ansvaret for disse prosessene, ofte hadde vel så lang fartstid som de ansatte de skulle kvitte seg med.

Hoderullingen skulle skje raskt. Å nå mål for bemanningsreduksjon ble prioritert fremfor å se på hvilken kompetanse som var viktig fremover. Og når rask handling skjer til fordel for kvalitativ vurdering, ryker også spisskompetanse ut døra før en aner det. I starten vandret folk regelrett ut med sluttpakke den ene dagen, for så å bli raskt tatt inn igjen som godt betalte konsulenter kort tid etter.

Flittig brukt i nedbemanningsprosesser

AFP har også blitt mye brukt for å slanke bemanningen på kontorene. Det var slett ikke snakk om folk som av helsemessige grunner hadde behov for noen form for tidligpensjon. De var hverken utsatt for farlig eller tungt fysisk arbeid. Men ved å oppleve flere påfølgende nedbemanningsprosesser ble mange utsatt for psykisk slitasje og ønsket dermed å trappe ned. Slike prosesser er en påkjenning både for ansatte som må gå og ansatte som blir igjen.

Når «holdbarhetsdatoen» har gått ut

I en del bedrifter skjedde det en holdningsendring. Ansatte over 60 år ble ikke lenger ansett som attraktiv arbeidskraft. Faktisk kunne man en stund møte utfordringer på arbeidsmarkedet allerede når en bikket 40 år. Det ble hevdet at man da hadde passert «holdbarhetsdatoen». Dyktige ansatte med viktig kompetanse og mye erfaring var ikke lenger aktuelle grunnet sin «høye alder». Reell pensjonsalder ble ikke lenger ansett som 67 år, men heller ved AFP på 62 år.

En del ansatte med høy kompetanse begynte nedtelling og gikk med «dimmelenke» når de passerte 50 år. Det het seg at AFP var den enkeltes valg, men i en del prosesser var det ansatte som opplevde sterkt press fra både arbeidsgivere og kollegaer. Med økonomisk mulighet følte en del at de måtte slippe yngre krefter til.

For mange var det vondt å oppleve at de ikke lenger var ønsket med på laget. Tjenester de daglig hadde levert og lagt sin sjel i var det ikke behov for. Stillingene deres ble med et pennestrøk fjernet fra organisasjonskartet. Årsaken var ikke manglende kompetanse, men «høy alder». Det var en trist tid. Og paradoksalt ble det samtidig ytret bekymring for den kommende eldrebølgen, hvor det ville være behov for flere i arbeid om velferden vår skulle kunne opprettholdes.

Igjen behov for seniorenes kompetanse

Senere har vi heldigvis sett forbedringer og et sunnere arbeidsliv. Seniorenes kompetanse og erfaring er igjen blitt mer verdsatt. Vi snakker om «livslang læring» og at vi alle må belage oss på å stå lenger i arbeid. IA-avtalen, hvor AFP inngår, skal i 2018 reforhandles. Et av hovedmålene er at alle arbeidstakere i 2018 over 50 år skal jobbe 12 måneder lenger sammenlignet med 2009. Ifølge analysebyrået NyAnalyse vil dette kunne tilføre så mange som 70.000 årsverk og en gevinst på 35 til 40 milliarder i verdi.

Det vises til at virkemidlene i pensjonsreformen har fungert meget bra. Flere velger nå å jobbe lenger når de kan ta ut pensjon uten å få avkortning i den. Holdningene til eldre arbeidstakere har også heldigvis endret seg. Flere bedrifter ser verdien av seniorkompetanse. Sjefsøkonom Terje Strøm ved NyAnalyse trekker også frem helsefordelene ved å stå i jobb.

– Vi vet at ved å ha kollegaer og føle at du gjør noe verdifullt vil du få en god helsegevinst, sier han til nyhetsbyrået ANB.

Noe som bør skrotes?

Sjef for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, Anne-Kari Bratten, sier at de vurderer å skrote AFP-ordningen. Hun viser til at medarbeidere har mistet retten til AFP sent i yrkeskarrieren på grunn av omstillingsprosesser. Det er jeg uenig i; man bør heller se på muligheten for at den enkelte får med seg opptjeningen videre. Bratten sier også at AFP påfører bedrifter ekstra utgifter som andre ikke får fordi ordningen bare gjelder bedrifter med tariffavtale. Vår erfaring er at også ledelsen i enkelte bedrifter har vært pådrivere for at ansatte skal organisere seg, slik at de får mulighet til å få AFP-avtale – og at dette igjen da vil bli et gode for alle i bedriften.

Som alternativ til AFP foreslår Bratten en forsterkning av tjenestepensjonene og en styrkning av folketrygden. Men dette vil neppe gi den samme positive effekten som dagens pensjonsreform med AFP har gitt i å holde eldre arbeidstakere i arbeid.

Et meget viktig virkemiddel

Ved tidligere nedbemanningsprosesser avsluttet mange ansatte karrieren sin altfor tidlig. Flere hadde ektefeller/samboere som fortsatt var i arbeid, og de fikk dermed ikke nyte pensjonstilværelsen sammen. Vi møtte også dem som ikke hadde brukt god nok tid på avgjørelsen. De hadde ikke bestemt seg for hva de skulle erstatte arbeidstiden med og var ikke klar over hvor lang pensjonstiden skulle bli. Flere ønsket seg tilbake i arbeid, men ordningen ga ikke samme muligheter som i dag.

Jobben er tross alt ikke kun et sted du går til daglig for å få penger til mat på bordet. Det å ha jobb er så uendelig mye, mye mer. Det handler om status, integritet, selvfølelse, mestring, utvikling og dekke sosiale behov for å nevne noe. Det er viktig da at det legges til rette for et arbeidsliv med plass til både unge og seniorer på laget. Det må ikke bli enten eller – slik vi har opplevd tidligere.

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

Se hva Industri Energi kan tilby deg

Hilde Hermansen

HildeHermansen

Hilde Hermansen har som spesialområde å bistå våre medlemmer innen administrative, ledende og tekniske stillinger, samt individuelt avlønning.
Flere artikler avHilde