Økonomisk ulikhet øker – er det det vi vil?

27. oktober 2017

Lavtlønnede henger stadig mer etter, unge faller utenfor arbeidsmarkedet og arbeidstakerrettighetene svekkes. Fra å ha små lønnsforskjeller øker ulikheten også i Norge. Denne utviklingen bør bekymre oss.

Espen Løken
Sekretariatssjef Espen Løken i Industri Energi

I Norge har vi vært vant med små lønnsforskjeller og at det ikke er så stor forskjell på folk. Dette er for de fleste av oss et positivt trekk ved det norske samfunnet. Fortsatt er det riktig at forskjellene er små hvis vi sammenlikner oss med de fleste andre land. Men utviklingen går i feil retning, og det gir grunn til bekymring.

Gini-indeksen øker over tid

Espen-blogg, figur1

Det vanligste målet for å vise ulikhet, er den såkalte Gini-indeksen. Denne vil ligge mellom 0 og 1. Null betyr at alle har samme inntekt, mens 1 betyr at bare én person i landet får all inntekt. Jo lavere Gini-koeffisienten er, jo mindre lønnsforskjeller er det. Fra ett år til neste kan det være spesielle årsaker til endringer, men endres den over tid, er det grunn til å ta det alvorlig.

Fra 1986 til 2015 har GINI-koeffisienten økt fra 0,208 til 0,263, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Det høres kanskje lite ut, men betyr en kraftig forverring når maksimum er 1, og dette innebærer at én person får absolutt all inntekt i Norge.

Ulikhet hemmer økonomisk vekst

Økt ulikhet strider mot det de fleste av oss ønsker. Men det hemmer faktisk også den økonomiske veksten. I en OECD-rapport fra 2015 framgår det at det er en klar negativ sammenheng mellom ulikhet og økonomisk vekst. Ifølge OECD skyldes dette særlig økende gap mellom de 40 prosent med lavest inntekter og resten. Gapet viser seg blant annet i at det får konsekvenser både for barnas utdanningsnivå og dermed jobbmuligheter. Forskerne bak rapporten beregner at en redusert ulikhet på bare 0,01 Gini-enhet vil øke den økonomiske veksten i et land med 0,8 prosent i løpet av 5 år.

De med lavest inntekt rammes dermed dobbelt. De rammes både av lavere økonomisk vekst (og gjennomsnittlig inntektsøkning) og av at de får en stadig mindre del av den samlede inntekten.

Lavtlønnede henger etter

Den økende ulikheten ser vi også når vi undersøker reallønnsveksten i Norge. De 10 prosent lavest lønnede i privat sektor hadde ikke reallønnsvekst i perioden 2008-2015, mens de 20 prosent høyest lønnede hadde en reallønnsvekst på omlag 15 prosent. Når vi i tillegg ser at det er en voksende andel som forblir i de lavest lønte jobbene over tid, bør varsellampene lyse. Dette gjelder særlig de deler av arbeidslivet der folk ikke er organisert og ikke har tariffavtale. Det er mange årsaker til denne utviklingen; blant annet sosial dumping, høy innvandring og at flere ikke henger med kompetansemessig. Vi ser den samme polariseringen i nesten alle OECD-land.

Sysselsettingen synker – særlig blant de unge

espen-blogg, figur 2
Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Vi kan lese i avisene at arbeidsledigheten synker. Det er selvsagt bra etter en periode der mange har mistet jobben på grunn av oljeprisfall og redusert aktivitet i oljeavhengige bransjer. Dessverre er det liten grunn til å juble. De forbedrede arbeidsledighetstallene skyldes først og fremst at arbeidsstyrken blir mindre. Andelen av befolkningen som er sysselsatt, har sunket jevnt og trutt siden 2008, og er nå nede i 67,2 prosent , mens den øker i de fleste andre OECD-land. Hos oss er det nå langt flere som går fra arbeidsledighet til trygd og liknede enn som kommer seg i jobb. Dette betyr at en mindre del av befolkningen i arbeidsfør alder er i jobb enn tidligere.

Ekstra alvorlig er det når vi ser at det særlig er blant unge at sysselsettingen synker, spesielt unge menn under 30 år. Mens 79 prosent av unge menn var sysselsatt for ti år siden, er andelen sunket til 66 prosent nå. Nesten 100.000 under 30 år er verken i jobb eller under utdanning.Og andelen uføre har steget kraftig.

Hva kan gjøres?

Årsakene til utviklingen er selvsagt mange og kompliserte, og det er heller ikke noen enkle grep som kan gjøres raskt. Her må det til målrettede tiltak overfor enkeltgrupper, slik som ungdom som faller utenfor, for å forhindre at de blir varig uføre. Videre må utdanningssektoren styrkes på alle nivåer, inkludert etterutdanning.

Men det er noen grunnleggende faktorer som kjennetegner den norske modellen, og som vil føre til at denne modellen forvitrer hvis vi ikke er bevisste på å styrke disse faktorene. Her vil jeg trekke fram én faktor som ofte glemmes i debatten:

Styrke organisasjonsgraden

Det norske systemet for lønnsdannelse med sentraliserte lønnsoppgjør der fagbevegelsen forhandler med arbeidsgiverorganisasjoner, har gitt relativt små lønnsforskjeller. Lønna i Norge bestemmes ikke i et fritt marked med tilhørende store forskjeller. Dette har en verdi i seg selv. Dette påpekes også av OECD som i tillegg sier at små lønnsforskjeller gir økt vekst.

Vi har de seinere tiårene sett en synkende organisasjonsgrad, og i noen bransjer er fagforeninger nesten helt fraværende. Dette er gjerne de samme bransjene der lønningene er lavest og som har store innslag av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. For eksempel utelivsbransjen, privat omsorg og deler av byggebransjen. Dette går det an å gjøre noe med.

Hvis regjeringen virkelig ønsker å snu utviklingen, bør den legge til rette for at organisasjonene styrkes. For eksempel ved å øke fagforeningsfradraget. For eksempel ved å gi fagforeningene bedre muligheter til å gjøre jobben sin. Dessverre er det mange eksempler på det motsatte.

Utviklingen kan snus

Fagforeningsfradraget ble halvert av Bondevik I-regjeringen. Selv om den rødgrønne regjeringen trappet dette opp, er fradraget nesten ikke økt siden 2009, og under nåværende regjering har det stått stille. Det betyr i praksis at fradraget blir stadig mindre verdt. Hvis fradraget øker betydelig, vil det være en anerkjennelse av hvor viktig det organiserte arbeidslivet er, og det vil være et incitament for at flere organiserer seg. I stedet prioriteres skattelettelser til de rikeste.

Fjerning av kollektiv søksmålsrett er et eksempel på at regjeringen har skapt vanskeligere arbeidsforhold for fagforeningene. Dette var et viktig verktøy for å hindre sosial dumping, sikre lik arbeidstid og sist men ikke minst, sikre at innleide arbeidstakere også følger de HMS-krav som til enhver tid er gjeldende.

Frislipp av midlertidige ansettelser, innleie og bemanningsbyråer er både med på å senke organisasjonsgraden og forverrer fagforeningenes arbeidsforhold. Når man er avhengig av å få oppdrag av bemanningsbyrået sitt, er terskelen for å stille krav mye høyere. De fleste holder kjeft. Få ansatte i disse byråene organiserer seg når de jobber i et byrå der arbeidsstokken er spredt på mange og skiftende arbeidssteder over tid. Å engasjere ansatte som bare er på arbeidsplassen i en kortere periode i hms-arbeid eller i å forbedre arbeidsforhold, er en nærmest umulig oppgave.

Det er mange eksempler på land med store ulikheter. Det er ikke dit vi vil.

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

Se hva Industri Energi kan tilby deg

Espen Løken

EspenLøken

Espen Løken er daglig leder for Svenssonstiftelsen og har vært sekretariatssjef i Industri Energi i ti år.
Flere artikler avEspen