Den andre familien

3. November 2017

Det samholdet som oppstår i industrien, er vanskelig å forklare for folk som ikke har jobba der. Det er derfor også at kampen for mer industri blir viktig for oss. Det blir en kamp for familien vår på jobb.

Ommund Stokka
Områdeleder Ommund Stokka

Få alle mine innlegg rett i innboksen

Han skulle bli så mye. Hadde så mye ugjort. De hadde unge. Skulle bygge hus rett ved siden av foreldrene sitt hus. Tomta var akkurat blitt klar. Greit med barnevakt for en skiftarbeider, vet du. En prega industriarbeider forteller om et plutselig dødsfall. En arbeidskamerat under tredve har gått bort.

Praten går videre i arbeidsmiljøet. På denne fabrikken har folk jobba i gjennomsnitt atten år. Flere sier at på jobb møter de ikke kollegaer, men den andre familien sin. Jobben er kanskje ikke alltid like utfordrende. Arbeidet kan være monotont, og du blir svett og skitten. Må dusje før du drar hjem. Likevel, norske industriarbeidere tar avgjørelser i driften som ingeniører gjør i andre land. Vi har maskiner som har en oppetid på 150 prosent. Vi har forbedra maskinene så mye at den produserer 50 prosent mer enn den var dimensjonert for når den var ny.

Konsernledelse kommer og går. Strategier endres, og selskapet skifter navn og logo. Men arbeidskameratene består. Fabrikken består. Fagforeningen består. Noe av utstyret er gjerne fra mellomkrigstiden og fortsatt i drift. Fagforeningene er enda eldre.

Og lønna er god. Vi krever ikke mye. Vi vil ha råd til bleier, til en bil. Til mat og kanskje en dram til helga. Vi drømmer ikke om luftslott, men muligens en hytte. Vi vil ikke reise verden rundt, men vil ha nok til en sydenferie eller en tur til Danmark uten å telle på kronene. Vi drømmer om vanlige liv for vanlige folk. Forutsigbarhet. Gode liv.

Det samholdet som oppstår i industrien, er vanskelig å forklare for folk som ikke har jobba der. Lukten, lydene og følelsen av god drift og produksjon gir en opplevelse av å skape noe sammen. Skape verdier for selskapet, landet og lokalsamfunnet. Det er kanskje derfor det er greit for en industriarbeider å kritisere egen arbeidsgiver, men når andre gjør det samme blir vi forbanna. Det er derfor også at kampen for mer industri blir viktig for oss. Det blir en kamp for familien vår på jobb. For sosiale nettverk. Det andre kaller industriromantikk kaller vi vår virkelighet.

Industriarbeidere står med hjelmen i hånda og tomme blikk i en oppsigelse eller nedleggelse. Det er så mye mer enn inntekt som står på spill. Etter nedleggelser er det flere som aldri kommer seg opp igjen.

Det er plass til flere. Også de som har hatt en tøff oppvekst og aldri har lært seg å lese. «Hei! Du, din forbundsmann med de fine orda dine» sier en. «Du skal være min stemme! Fortell om ydmykelsen det er å ikke forstå hva som står skrevet i avisa!» Han har flere kolleger som kun ser på bildene når de leser gjennom VG i lunsjen. De skammer seg. Fordi samfunnet har sagt at de er idioter. «Fortell dem at jeg kjenner hjerterytmen i produksjonen og kan overhale en girkasse med bind for øynene. Ikke fortell meg at jeg er en idiot! Faen!».

Han var en av de siste som fikk deng i skoleverket. Sto i en krok med kremmerhus på hodet. Vi prater en time, jeg må bomme en sigg fordi historien hans er så drøy. Han ber forbundet fortelle deres historie. Om de som ikke passer inn i skoleverket, men som er viktige for industriproduksjon.

Samtidig har kravene til kompetanse økt dramatisk. Krav til etterutdanning, flere fagbrev og arbeidserfaring går igjen på flere fabrikker. Jobbene som tidligere kunne gjøres uten formell utdannelse, forsvinner. Ut porten går gamle industriarbeidere med livet sitt på fabrikken. Inn kommer jenter og gutter med toppkarakterer, to fagbrev og en liten iPad sammen med fastnøkler i verktøykassa. Industrien forandres.

I begravelsen er det stappfullt. Høyttalere er satt opp til den store folkemengden utenfor kirka. Han begraves ved kirka han fire uker tidligere gifta seg i. Samme prest. Foreldrene til arbeidskameraten jobber også på fabrikken. Han var aktiv i Røde Kors, og utenfor kirka er det flaggborg. I kirkens midtgang går dattera på tre år. Hun smiler og ler. Folk smiler slik voksne gjør til barn. Sånne fine smil. Fordi hun fortjener all kjærlighet hun kan få. Fra slektninger, fra naboer – men også fra den andre familien.

For Alle er Industri Energis nytte- og meningsblogg. Ytringene er personlige, og reflekterer ikke nødvendigvis Industri Energi sitt standpunkt på de ulike områdene.

Se hva Industri Energi kan tilby deg

Ommund Stokka

OmmundStokka

Ommund Stokka er med i den landsmøtevalgte ledelsen i Industri Energi. Han leder forbundets arbeidslivsavdeling.
Flere artikler avOmmund